Taburetten i Dahlesunivers

Skyggeboksing er så frustrerende!

I dag lever jeg et utmerket, delaktig liv der jeg bidrar til fellesskapet både kulturelt og økonomisk, men jeg har hele tiden hengende over meg at grunnlaget for dette livet kan bli tatt fra meg fordi det ikke er en rett. Den dagen vi i Norge får en lov som sier at jeg har rett til personlig assistanse, først da kan jeg senke skuldrene.

Jeg blir altså nektet rettigheter, men jeg har ingen å rette uenigheten min mot. Mine motstandere gjemmer seg i mørket og vil ikke komme frem i lyset.

Det er vanskelig å kjenne at det finnes motvilje, motstand, og uenighet  – som er så til de grader tåkelagt. Ingen våger å stå frem og si; - Nei, jeg syns ikke at du skal ha samme rettigheter og muligheter som meg!

Men jeg vet jo at dere er der, et sted.

Hvor er du? Hvem er du?

Monn tro om det er likgyldighet eller feighet som gjør at du ikke står frem med dine meninger?

Hele livet har jeg vært i behov av andre mennesker som kompensasjon for nedsatt  muskelkraft. Og det til nærmest alt praktisk. Til forflytning, stå opp, pusse tenner, steke makrell, plante krokus, gi pusen Oscar ormekur, sortere vedleggene til selvangivelsen, skifte øredobber, shopping, delta i begravelse, klø meg på kne, pynte juletre, assistere så jeg kan gjøre min plikt i Lagmannsretten, rigge til solsenga i Thailand, skifte pose i støvsugeren, og ta inn dagens post. Bare for å ha nevnt noe få eksempler fra mitt hverdagsliv.

BPA (egenstyrt assistanse) har vært og er en solid nøkkel til frihet i mitt liv. Slik har det vært siden midt på nittitallet. Og siden jeg har en omfattende funksjonsulikhet som vil være en del av meg resten av livet, så vil jeg ligge svært tynt ann hvis noen nå fratar meg den nøkkelen.

Uten mine nøye utvalgte og dyktige medarbeidere (les; personlige assistenter) så må jeg selge huset og den kjære hagen min – og søke om plass i en institusjon, da må jeg glemme ytterligere pensjonspoeng – min spennende bedrift i vekst må nedlegges, kjæledyrene mine må omplasseres eller avlives, familie og venner kan aldri mer be om mine tjenester, drømmen om å oppleve Roma må skrinlegges, det blir slutt på komplimenter for eminent kokkelering og venner til bords, mistrivsel vil ødelegge helsen min, .. og meningen med med livet vil visne hen. Jeg vil nok overleve, en stund. Men jeg vil ikke kunne leve mitt liv.

Dystert!

Slik skal det selvsagt ikke bli. Jeg kjente jeg ble deppa bare ved å formulere det over. Nei, jeg skal nok få røyka deg ut, kjære fiende! ;-)

Jo, jeg tenker på deg som “kjær”. Jeg velger å prøve å forstå deg. Fordi jeg tror du mangler innsikt og kunnskap. For hvordan skal du kunne vite at det faktisk er helt greit å ikke kunne bevege seg på to ben, smøre brødskivene for egen hånd, eller vaske tærne selv, hvis ikke jeg forteller deg det! Du kan jo ikke vite at BPA er en optimal løsning, en løsning som gir meg stor grad av frihet, muligheter og likeverd. Du kan ikke vite det hvis ikke jeg forteller at slik er det. For meg, og for mange tusen andre.

I tidligere tider ble funksjonshemmede satt ut i skogen for å dø, det å ha en funksjonsulikhet var en skjebne verre enn døden. Kvinner hørte hjemme på kjøkkenet og i ektesengen, folk med mørk hudfarge ble henvist til egne benker i parken, homofile stemplet som syke, kriminelle måtte leve på vann og brød.

Slik er det ikke lenger. Vi vet bedre. Takk og pris!

Vi er virkelig priviligerte vi som bor i Norge. Vi bor i et trygt, sivilisert, velutviklet og svært rikt land. Vi har så mange velferdsgoder at det er en fryd! Og det nyter vi godt av, enten vi har en funksjonsulikhet, er kvinner, har forskjellig hudfarge, ulike seksuelle preferanser, eller har gjort noe straffbart.

Men det er dessverre ingen grunn til å slå seg tilfreds på brystet riktig ennå, for det er fremdeles et langt lerret å bleke før folk med funksjonsnedsettelser har likeverd.

Mine motstandere er ennå ikke identifisert. Så nå har jeg, og hundrevis av andre i samme båt, bestemt oss for å skape endring. Vi står sammen skulder ved skulder, og skal flytte Norge enda et skritt nærmere målet.

Våre motstandere vil snart si: selvsagt! Vi visste ikke, men nå vet vi bedre. Selvsagt skal de som ønsker det få lov til å ta ansvar for livet sitt selv. Ingen skal være i tvil.

Nøkkelen til frihet må være en lovfestet rettighet for de som trenger det.

Uenig?

Javel, men da får du jaggu ha guts til å stå frem med argumentene dine også!