- ambivalens (lat.), psyk., dobbeltverdi; motstridende holdning, innstilling el. følelser overfor et emne el. en person. I følge Caplex.
Hjelpes meg så ambivalent jeg er, og det i forhold til utrolig mye forskjellig! Også så ofte! Det er i grunn temmelig slitsomt. Det er slitsomt å ha totalt sprikende formening om både det ene og andre, enten det nå gjelder spørsmål om genteknologi, forhold til årstider, eller syn på trapper. En blir vinglete av slik, konturløs kanskje også ..
Ikke nok med det, det blir bare verre med alderen. Det er ihvertfall min erfaring. Ingen trøst å hente her heller. *sukk* Akkurat som om ikke dette med alder er vanskelig nok fra før. – Eller er det kanskje ikke ganske behagelig å eldes ..
;-)
Noen ord er deilige å uttale, noen ekle, andre vanskelige, enkelte sterke eller svake, somme intetsigende, og atter andre proppfulle av innhold. Et ord jeg spesielt godt liker nå om dagen er “kontekst”. mmmm.. det er så to the point, på et vis. Litt hardt og brutalt, kanskje, men allikevel så rent og klart. Ordet “ispinne” sliter jeg litt med, det kiler langt bak på tungen, i hodet, og gir meg umiddelbart grøsninger og den ekle følelsen av vått og trått trevirke. Institusjonalisere er et ord jeg må ta fart for å uttale riktig, og oftest har det et negativt fortegn også. Takke meg til “av-institusjonalisere”, det kjennes utrolig nok litt lettere. Tillit og nærhet er sterke ord, ydmykhet det samme. “Ting” er svakt og utydelig, og jeg misliker det sterkt.
NRKs Kringkastingsråd syns ordet “krøpling” er helt ok, mens “guling” eller “svarting” ikke hører hjemme noe steds. Forstå det den som kan!
Det rare, men kanskje også flotte, er at ord har så ulik klang for hver og en av oss. Hvem avgjør så hvilke ord som er akseptable eller ei, eller om ord har pluss eller minustegn foran seg?
Heldigvis slipper jeg å være ute nå. I kulden. Men det at jeg har det varmt inne har sin pris. Jammen sa jeg pris. Regningen fra Fredrikstad EnergiNett AS ligger der på skrivepulten å gnager meg som en mare. Beløpet de forlanger innbetalt, raskere enn svint, er skyhøyt. Altfor høyt for en skrapet konto. Jaja, – det årnær sæ’. – Det sier vi alltid her i Fredrikstad…
Etter en del dager og mange timers følge med Barnum Nilsen, hans halvbror Fred, moren Vera, faren Arnold, bestemor Boletta, oldemoren “Den gamle”, kjæresten Vivian, bestekompisen Peder og til slutt lille Thomas, ja da er det nå med vemod at boken legges til side. Ferdig lest.
Lars Saabye Christensen har med de 651 sidene i boken gitt oss en utrolig flott beskrivelse av noen menneskers liv – gjennom ca. hundre år. Litt laidback, sært, humoristisk og med stor detaljrikdom fikk vi ta del i de utroligste hendelser i disse menneskenes liv. Noen spørsmål står fortsatt ubesvart; var Fred faktisk halvbror og hvem var i såfall hans far, hvem er far til lille Thomas, hva drev egentlig Arnold med når har var borte og bodde på hotell – og hva lå i hans fortid, hva skjedde med Fred alle de årene hvor han streifet, hvilken ulykke skjedde med Peder, .. og ble det til slutt film av noen av manuskriptene? Halvbroren er en bok jeg kommer til å huske lenge. Fordi den også vakte haugevis av minner fra egen svunnen barndom.
Denne kolossen av en bok anbefales på det varmeste.
Posts
Siste kommentarer