Fra 1996 til 2000 hadde jeg litt sære og aldeles sjarmerende samboere, nemlig chinchillaer. Mathilde var egentlig en han, men det fikk jeg først vite flere uker etter at jeg hadde hentet han/henne i dyrebutikken. Da var navnet allerede godt innarbeidet hos oss begge, og det fikk briste eller bære med kjønnsforvirringen. I desember 1997 kom Lano-ungen (!), men hun måtte flytte ut sommeren 1998.
Egentlig skulle jeg shoppe julegaver, men etter en svipptur i dyrebutikken kunne jeg bare glemme det, akkurat den dagen i hvert fall. Det var virkelig kjærlighet ved første blikk, og endelig fant jeg henne jeg håpet kunne bli Mathildes kjæreste. Av en eller annen grunn ble de aldri det, men Lano fikk en marsmorgen likevel - helt uventet - to vakre små nurk (dyrebutikken får ta det ansvaret!). For å hindre innavl, eller brutale sjalusidramaer, måtte jeg raskt finne ett nytt hjem for den nybakt mamma'n. Easy, den ene av de to guttechinchillaene flyttet til Oppegård, mens Funky hadde jeg rett og slett ikke hjerte til å skilles ad med.

Høsten 2000 kom det en pus i hus, og etter "tusen" vurderinger ble det besluttet at chinchillaene trolig ville være tryggere et annet sted. Det ble til at Mathilde og Funky flyttet til ei flott lita jente i Råde, og der er jeg viss på at de har det kjempefint.

Mitt liv med Mathilde

Jeg vil benytte anledningen til å fortelle dere om min samboer. Ung og vital, sjarmerende, gråstenk - også ved tinningen, sorte uutgrunnelige øyne, og velproporsjonert, - dette er bare begynnelsen!

I midten av september -96 bråbestemte jeg meg for å gå til et drastisk skritt, nemlig å skaffe meg kjæledyr. Det er slik at når jeg først har bestemt meg, ja da skal avgjørelsen realiseres straks.

Tidligere har undulater hatt husrom her, men har jeg alltid ønsket meg et større dyr, en hund - helst en rottweiler. Heldigvis har jeg enda litt fornuft i behold, og jeg innser at et så stort dyr fortjener bedre forhold enn hva jeg kan tilby. Når en er rullestolbruker, og i tillegg ikke liker seg i regn og blåst, blir det vanskelig å dekke hundens daglige behov for lange turer i friskluft. Katt ble også vurdert, men jeg er allergisk, og min venninne vettskremt, så alternativet mistet sin aktualitet øyeblikkelig. Et akvarium er selvsagt flott, men fiskene er liksom ikke så veldig kjælne, og en oppnår vel ikke all verdens kontakt med dem heller, - altså ble ikke den varianten seriøst vurdert.

Det finnes mange ulike kjæledyr å velge mellom, men jeg ønsket meg noe helt spesielt. Plutselig ramlet en idé ned, jeg skal kjøpe en chinchilla! Men hva visste vel jeg om dem? Minimalt. Jeg visste ikke engang hvor jeg skulle få tak i et slikt dyr. For noen år tilbake hadde jeg riktignok sett en hos naboen, og chinchillaen var jo søt, men jeg måtte vite mer. Ok. litt research måtte til. Den tidligere nevnte naboen har flyttet til ukjent adresse, navnet er glemt, altså ikke særlig til hjelp.

Men, hva har man Internett til! Jo da, her fant jeg selvsagt mengder av informasjon, riktignok på engelsk, men den utfordringen fikk jeg ta. Det var ikke mye jeg behøvde lese før avgjørelsen kunne fattes. Gode grunner for å velge en chinchilla:

- selskapelig, morsom, renslig, "taus", nattedyr (sover når eier er på jobb), kan til nød være alene en weekend, billig i kosten, bare for å ha nevnt noen av superlativene.

Opprinnelig kommer chinchillaen fra fjellstrøkene i Syd-Amerika, hovedsakelig Andesfjellene, og de har vært (er?) utrydningstruet grunnet sin flotte pels, men er nå totalfredet. De er fantastisk spenstige, og kan visstnok hoppe 1 1/2m opp i luften (- mitt dyr har tydeligvis ikke forstått akkurat det enda, så jeg kan ikke verifisere den opplysningen ). Siden min nye samboer er såpass sjelden, og ukjent, må jeg vel forsøke meg med en nærmere beskrivelse.

Men først må jeg fortelle at jeg grunnet frem og tilbake i dagevis på hva jeg skulle kalle dette dyret, det kunne jo ikke bli et tradisjonelt hund- eller katt navn. Nei, jeg fikk vente til den var i hus, og til kjønn var endelig stadfestet. I dyrebutikken mente de bestemt at det var ei jente, og ikke mange minuttene etter hun var vel på plass i kjempeburet sitt her i heimen, var navnet klart. Hun kunne ikke hete noe annet enn Mathilde.

Så tilbake til hvordan Mathilde ser ut; en blanding av ekorn og kanin er vel den nærmeste beskrivelsen (fordi om noen fornærmer "moren" ved å prøve seg med rotte!), hun er stålgrå, har verdens mykeste pels, og kan nærmest ligne en mohair-dott. Hun har hale som et ekorn, og når hun inntar sin tørrfor-blanding, sitter hun oppreist og spiser med "forlabbene". Rosiner er favoritt-snadder delux. Små pære- og gulrotbiter smaker tydeligvis også ganske godt, og utrolig, men dog sant; kvister/grener fra kirsebær- og epletrær fortæres med den største fornøyelse.
Aller helst vil hun være ute av buret når hun er våken, men siden hun er helt ukritisk i forhold til hva hun gnager på, kan friheten kun nytes under strengt oppsyn. Ledninger, møbler og planter går nemlig ut på ett. Dessuten er yndlingsplassen under sofaen, - hvor det er kul umulig å få fanget henne igjen! I følge opplysningene her på Internett er chinchillaene intelligente, og kan dresseres, - hvis de selv vil, vel å merke!
Mathilde har forløpig - nesten lært seg til å forbli oppe på bordet mitt, og hun kommer til munnen min for å få rosin. Fremtiden får vise om det blir mulig å lære henne mer.

En ting er sikkert. Det er mye og hyggelig selskap med en chinchilla, så anbefalingen er varm.