Så kom Oscar.  En pusekatt med tonnevis av integritet, og vill som et uvær - de første dagene. Dette endret seg kjapt, og etter fire uker var han den mest hengivne pus en kunne tenke seg!

Se flere bilder av Oscar i hans album (sist oppdatert 03.07.03).

August 2000:
Det var to søte kattunger vi hilste på (06082000), og valget var ikke enkelt. Den ene kattungen var umiddelbart mest leken og fortrolig, "vanlig" på et vis. Med Oscar så det ut til at vi fikk en tøff utfordring som også var morsom og spennende, men kanskje ville han aldri bli veldig lett "tilgjengelig" for alle som kommer i hans vei! 

De første dagene skjedde det endringer, fra time til time faktisk.

Til langt utpå andre dagen han var hos oss var det skeptisk skuling, mot alt og alle. Det lyste redsel av hele katten. Seks timer, nærmest urørlig i esken, før han motvillig ble tatt opp, slik forløp dagen. Utpå kvelden derimot, da klarte han ikke å motstå håndforing av leverpostei. Sandkassen forsto han ikke hensikten med, han la seg ned eller benyttet anledningen til å speide etter fluktmuligheter. Å gå over et gulv på normalt vis hadde vi tilgode å se at han gjorde, enten smøg han seg mistenksomt avgårde, eller så pilte han som om han hadde en viss en i hælene.

Dagen etter derimot, da malte Oscar i nærkontakt med sine nye samboere, ..tenk!  :))

Det største problemet var forsvinningsnumrene hans. Minst to ganger trodde vi at vi ikke hadde katt lenger. Intens og tålmodige leteaksjoner avslørte likevel at Oscar var her han. Det er utrolig mange finurlige gjemmesteder i et hus for en liten pus, for ikke å snakke om hvor godt han klarte å gjemme seg. Han var søkk bortevekk. Inni ryggen på sofaen var et eksempel på alternative hulrom som vi tidligere ikke kjente til! Inni sokkelen på ei hylle var et annet.

Etter at vi fant ham enda en gang, den tredje dagen, skjedde det store endringer. Brødterninger med leverpostei, tørrfor, vann med en skvett melk oppi, det gikk ned på høykant. Etter ørten forsøk på å hjelpe ham med å grave i sandkassen skjønte han sannelig hva han hadde der og bestille også. Oscar både tisset og bæsjet på katters vis! *stolt matmor*  Det hele ble avsluttet med intens kos, nærkontakt, smyging oppetter halsen min, høylydt maling, ..og tilslutt vasket han seg - liggende i armkroken. Det vitnet om at tryggheten var i ferd med å etableres! 

Oscar var nærmest helt vill og utekatt, og vi fikk tips om at han kanskje burde få et bad (med grønnsåpevann). Om han hadde utøy i pelsen visste vi ikke (vi observerte ingen kløing), men nærkontakt med ham ville klart være hyggeligere etter et bad. Siden jeg også er allergisk mot katter (joda, utrolig og helt idiotisk, men slik er det) anbefalte dyrlegen vask med mild kattesjampo ukentlig. Katter hater tradisjonelt sett å bade, og spørsmålet var når ville det være lurt å starte spetakkelet? Det synes viktigst å få etablert trygghet og tillit, men samtidig hastet det med å lære ham til å akseptere vann. Det samme gjaldt forsåvidt ormekur. Han hadde sikkert aldri fått dette, og det var på tide å få fjernet eventulle snyltere. Tvangsforing av piller ble nødvendig, men heldigvis var ikke det ensbetydende med at tilliten fikk seg en knekk. Badingen derimot, det har foregått med vekslende hell, og føhner'n har han et ambivalent forhold til. Vi får ta tiden til hjelp, og se om de seansene må bli en nødvendig del av vårt samboerskap.

Ellers så lurte jeg på dette med øyenkontakt. Noen hevdet sterkt at vi burde unngå direkte blikkontakt fordi det virket truende. Selv liker jeg å etablere nettopp den kontakten, særlig fordi blikket fort indikerer stemningen. Sølvpus hadde ingen motforestillinger til at vi så hverandre dypt og lenge inn i øynene, og det samme gjelder visst Oscar. Han søker kontakt med øynene selv, er nysgjerrig, og ser vennligsinnet og kjærlig på oss. Så kanskje er det ikke så galt å la intuisjonen styre, også dette.

Oscar ligger rolig og avslappet på et pledd i sofaen, på teppet under bordet, eller oppå stoler, uten beskyttelse over eller på sidene, og da betyr det vel at situasjonen er under kontroll. Han blir tryggere for hver eneste dag. Oscar er nesten ikke å sammenligne med Sølvpus, så mye er annerledes, .. og sannelig tar det tid å bli kjent med hverandre.

September 2000
Det går stadig fremover i vår bli-kjent-fase. Oscar er så kjælen at det er helt utrolig. Han legger seg på rygg og åler, og får visst ikke nok kos. Han smyger seg om halsen og nakken vår, med halen rett til værs (nei, det dufter _ikke_ godt fra bakparten hans ;o)), og vil gjerne kline helt oppi munn og nese. Det å bivåne tannpuss og legging av make-up med et granskende og nysgjerrig katteblikk, strategisk plassert på "mammas" skulder, se det er topp start på dagen. Det er jammen uventet at det skulle gå så fort å vinne fortrolighet (i dag 3.sept. har han bodd her i fire uker). Denne uken har han også oppdaget - og erfart - at huset inneholder drøssevis av snadder utenom tørrfor. Oscar tar i bruk all sin kløkt og sjarm, og hans såre mjauing gir resultater. Samboernes hans har sviktende motstand (det er _mye_ enklere å oppdra andres katter gitt!), og menyen hans utvides stadig. Lukten av kylling, eller stekt flesk, for ikke å snakke om de små innpakkede "kattekyssene" fra dyrebutikken, gjør at han nesten går fra konseptene.

At Oscar har skarpe klør og spisse tenner merkes, det er nesten så matmor kjenner seg helt perforert. Men pytt-pytt, all kosen veier opp for noen skrammer. Uansett, at det skulle være _så_ gøy og deilig med katt i hus, se det ante jeg ikke! Det er voldsomt spennende å følge utviklingen hans, og forhåpentligvis vil vi ha gjensidig glede av hverandre i mange år fremover..